Hvordan påvirker Koronakrisen medlemmene våre?

Korona krisen preger oss alle, og den preger oss på ulike måter. Jeg har snakket med noen av våre medlemmer for å høre hvordan deres arbeidshverdag er i disse tider.

Foto: Tale Hendnes

Marianne Kjærsund

Hva jobber du med?

Jeg er utdannet ballettpedagog fra Høgskolen i Bodø i 2001, og har siden da jobbet som frilans dansekunstner i et bredt utvalg prosjekter. I det siste har jeg jobbet mye med Hagar Malin Hellkvist Sellén, og for tiden jobber vi med nypremiere på forestillingen Bättre folk

Hvordan har koronakrisen påvirket arbeidet ditt?

Krisa slo til mens mens jeg var i Stockholm og jobbet med Bättre folk. Det var en skikkelig underlig situasjon, for mens vi var i full produksjon gikk Norge i lockdown. Sverige hadde en egen strategi og teatrene holdt fortsatt åpent. Vi hang litt i uvissheten og alle ble mer og mer bekymra for situasjonen i verden, for økonomien og for egne liv. Vi måtte omgås mange uvanlige problemstillinger og lurte på hvordan vi kunne forberede en tuné når Norge anbefalte folk å være hjemme? 2 uker før premiere bestemte vi oss for å avlyse. Det var en stor sorg, men også en slags lettelse midt oppi det hele. Vi kunne gi slipp på alt stresset og bare fokusere på de nærmeste og på situasjonen i verden. Det føltes ikke urettferdig når situasjonen var som den var, men det var selvfølgelig en stor skuffelse – særlig ettersom vi hadde forsøkt å få forestillingen opp å gå siden 2006, og nå endelig hadde et stort apparat rundt oss.

Heldigvis skjedde denne krisen i en produksjon hvor vi hadde god kontakt og energi, så vi har valgt å fortsette arbeidet, om enn på en annen måte. Jeg og Pernille (Holden) reiste hjem til Norge, og nå arbeider vi via Skype. Vi utvikler materialet videre gjennom samtaler, tekst, refleksjon og ettertanke. Vi har tid til ting man ellers kanskje ikke tar seg tid til i en produksjonsperiode, så vi utnytter tiden til å hente mer informasjon til stykket. Det kjennes som det tilfører noe veldig sterkt og det gir motivasjon til å fortsette. Hagar Malin har tatt vare på energien og holdt liv i arbeidet, og selv om det er usikkert hvordan vi skal jobbe framover, kjennes det viktig å være optimistisk og tenke framover.

Selv måtte jeg i karantene da jeg kom hjem fra Sverige, og det førte naturlig til at jeg satte ned tempoet. Alt av arbeid i vårsesongen er avlyst, og for meg betyr det mye tid. Jeg har valgt å ta imot denne tiden som en mulighet til å endre tilstand og tempo. Jeg gjør ting saktere og er mindre produktiv, noe jeg syns er greit. I begynnelsen hadde jeg ei lang liste over ting jeg skulle gjøre nå som jeg endelig hadde tid, men jeg syns også det er viktig å ikke bli skuffa over alt jeg ikke får gjort. 

Denne tida har forandret ganske mye på hvordan jeg har det i kroppen. Jeg har kvittet meg med mye stress og kjenner meg roligere både fysisk og mentalt. Det syns jeg er en god ting når man skal håndtere en slik situasjon. Det er lenge siden jeg har hatt så mye tid til å reflektere og det tror det er produktivt på sin måte. Jeg har også alliert meg med noen få venner som jeg treffer, trener med og er med ute i naturen med – det betyr kjempemye. Ellers prøver å lese, skrive og ha samtaler på gang som kjennes stimulerende. Noe av det viktigste som skjer er at jeg får muligheten til å reflektere over hva jeg vil prioritere; er det noe jeg vil endre og hvordan kan jeg i så fall gjøre det?

Har krisen fått deg til å tenke noen nye tanker om kulturlivets framtid?

Ja, den sterkeste fornemmelsen er at jeg savner å se på folk som danser, og jeg savner å danse foran folk i samme rom. Jeg savner kroppskontakt og kommunikasjonen mellom kropper i samme rom. Det gi meg en fornyet tro på dansens viktighet og verdi og jeg håper at denne viktigheten også kjennes i de som har lyst til å se dans. Jeg tror at den dagen vi kan danse sammen igjen, blir veldig sterk både for utøver og tilskuer.

Jeg merker også at jeg blir spørrende til hvordan vi organiserer oss. Dette feltet har så mye reising, over hele verden, og så høgt produksjonstempo og jeg lurer på om det må være sånn? Jeg blir nysgjerrig på hvordan jeg kan videreutvikle formen på mitt eget arbeid til å nå et annet publikum. «Groove» som jeg gjorde i fjor rettet seg mot distriktet og lokalmiljø, og det vil jeg gjøre mer av. Krisen inviterer oss til å spille for mindre grupper en periode, og jeg kan tenke meg å gjøre arbeid for intime settinger; mindre scener, andre typer scener, uten å kompromisse kvalitet og dybdearbeid. Der kommer tiden inn.  Men altså, jeg elsker også massive produksjoner. Hva med å endre forbrukskulturen i scenekunsten? La forestillinger spille lenge og bli synlige for flere? Jeg vil se ting på nytt, og hente fram klassikere. Hva med en reprisefestival? Det er dyrt å ta ting opp igjen, det har vi lært med “Bättre folk», men kunnskapen og erfaringen det gir inn i arbeidet er sjelden og dyrebar.

Så mye av det vi gjør er usynlig fordi det er så flyktig. Vi spiller én helg, så er det borte. Tenk hvis vi hadde spilt en hel måned på ett sted? Hva ville skjedd da?


Kari Skotnes Vikjord

Hva jobber du med?

Jobber som frilans dansekunstner, hovedsakelig for Panta Rei danseteater, og så jobber jeg som produsent/ kurator for BAREDANS og Bodø Biennale. For tida jobber vi med Bodø Biennale som skal arrangeres i september for tredje gang, og så skulle jeg egentlig vært på turné i Jordan.

Hvordan har Koronakrisen påvirket arbeidet ditt?

I forhold til det utøvende så har det satt ting på vent. Jeg kjenner også på at det kreative rommet begrenses i tilværelsen hjemme med et lite barn. Jeg ser at mange finner gode alternative løsninger, men jeg kjenner meg ikke helt der akkurat nå.

Når det gjelder festivalarbeidet, så er vi jo for så vidt vant til å jobbe over nett og hjemmefra. Jeg og Iselin (Borgan) sitter i Oslo mens resten av teamet er i Bodø, så det meste foregår vanligvis på Skype. Jeg har faktisk merket at enkelte er mer åpne for digitale løsninger for møter nå, men også at unntakstilstanden har gjort at prosesser stopper litt opp. Vi jobber som om det blir festival, men avventer litt i forhold til nye tiltak og føringer framover. Det er såpass langt fram i tid, så vi ser for oss å gjennomføre, men vet ikke helt om vi må gjøre nye tiltak for å få det til. Kanskje må vi bruke mye av budsjettet på Antibac!

Har krisen fått deg til å tenke noen nye tanker om kulturlivets framtid?

Jeg tror at mange finner nye verktøy og nye måter å formidle kunst og kultur på. Mange har fått utforsket nye metoder, særlig innen video og streaming, og blitt presset til å tenke annerledes enn det de har gjort før. Forhåpentligvis er det ikke bare de som er innad i kulturlivet, men også andre som får kjenne på behovet for kunst og dens relevans nå som vi ikke får oppleve det på nært hold. Man kan håpe at det blir styrket på et vis, hvis man skal se positivt på det. 

Jeg tror vi vil ta med oss noe fra dette. Som sagt vil vi kanskje ta med oss nye metoder, formater og måter å jobbe på, og det er mulig det vil påvirke innholdet og tematikken i kunsten. Jeg er ikke sikker, men jeg tenker jo at når flere ting blir tilgjengelig over nett gjøre det at flere har muligheten til å få det med seg, og at vi kanskje kan nå ut til nye målgrupper. Akkurat nå virker det som det florerer av nye konsepter og arbeid og det er jo vanskelig å si hvor mye av det som når ut og hvordan det blir plukket opp. Jeg tror at prosjekter som gir mening for flere, utover seg selv, har stort potensiale her. For eksempel ser jeg at prosjektet til Yaniv Cohen og Dansens Hus “Flekken” er noe som både gir mening og det virker som det når ut til mange. Selv naboen min, som ikke har noe forhold til eller kontakt med dans, har plukket opp dette. Det vil alltid være barn som av ulike årsaker ikke får feiret bursdagen sin, så det oppleves som noe mer enn et stunt. Det er sikkert mange andre nye meningsfylte prosjekter der ute, dette var bare et eksempel.


Karianne Andreassen

Hva jobber du med?

Jeg jobber som utøvende og skapende dansekunstner. Jeg flyttet tilbake til Norge i 2018 etter 7 år i London. I London jobbet jeg mest som utøvende som danser og skuespiller for større institusjoner innen opera og teater, mens i Norge har jeg jobbet både som utøver for andre koreografer og etter hvert også med egne prosjekter hvor jeg har en mer skapende rolle. Jeg underviser også danseklasser og workshops, så det er en evig frilans balanse.

Hvordan har koronakrisen påvirket arbeidet ditt?

Krisen har påvirket alle mine utøvende prosjekter i form av at alt har blitt avlyst. Heldigvis har jeg blitt kompensert økonomisk, så jeg føler meg veldig heldig da jeg vet at dette er langt fra tilfelle for alle! 

Etter å ha avsluttet en produksjon på HT i februar, gikk jeg en ganske rolig vår i møte og det bekymret meg. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, så jeg bestemte meg for å trene opp en skade og skrive søknader for nye prosjekter. På den måten kan man kanskje si at tilværelsen min ikke endret seg så drastisk. Jeg har jo for eksempel alltid hjemmekontor. 

For tiden jobber jeg med utviklingen av to prosjekter. Det ene er piloten til et fotoprosjekt som handler om hav. Jeg har alltid vært interessert i dans i møte med andre medium, og fotoprosjektet er også et “koronavennlig” prosjekt. 

Krisen har gitt meg tid til å fordype meg i prosjekter- til å finne inspirasjon, til å gruble og finne nye innganger. På en måte er det fint å ta et pust i bakken og ta seg tid til å reflektere over hvor fort man lever livet sitt. Man er så ofte i forkant og haster over alt man skal klare, så for meg har det vært godt å kjenne på at det går an å være fornøyd der man er. Jeg prøver å ha en gjennomgående positiv holdning, og for meg har det vært greit å ikke prøve å gjøre det meste ut av en krise. Jeg har fått tid til å kjenne både på hva som passer for meg, og fått luket vekk noen alternativer som kanskje ikke passer så bra.

Har krisen fått deg til å tenke noen nye tanker om kulturlivets framtid?

Det er jo et veldig vanskelig spørsmål. Mulig det er naivt av meg, men jeg prøver prøver å ha litt sånn “Jahn Teigen optimistisk”-  holdning. Jeg blir veldig imponert og inspirert over hva vi klare å få til over en liten skjerm. Det strømmes forestillinger, klasser, konserter og foredrag og det dukker opp tilpassa tilskuddsordninger som gjør det mulig å ha et tilnærmet likt tilbud. Kanskje skaper det også en mulighet for at de som ikke vanligvis setter foten sin inn i teatrene kan få oppleve dans. Samtidig er jeg bekymret for at det kunstneriske mangfoldet kommer til å innskrenkes, og håper vi kommer oss gjennom krisen uten at kulturlivet snevres inn. Jeg tror det er en grense for hvor lenge vi klarer å jobbe under disse omstendighetene, og håper vi snart klarer å komme tilbake til en slags normal.

Selv savner jeg å møte andre frilansere og samholdet det gir. Det er ikke lett å opprettholde den kontakten over skjerm, og jeg kjenner at jeg lengter etter å være en del av dette. Vi vil aldri kunne erstatte det å møtes fysisk.

Det er vanskelig å spekulere i fremtiden og kanskje er nettopp kunstens styrke at den er samtidig. Den blir til mens man går og er utrolig tilpasningsdyktig. Begrensninger skaper også kreativitet og retning. Det er jo litt som når du får en oppgave hvor du kan gjøre hva du vil, så blir det vanskelig å finne på noe, men hvis du får en oppgave hvor du bare kan bevege deg innenfor en gitt trekant, så er det mye lettere å sette i gang. Koronakrisen er på en måte livets begrensning, og man ser allerede tendenser til at den har satt i gang mange nye prosjekter. 

Hele samfunnet vårt er jo preget og mye kommer til å forandres seg, som igjen fører til endringer i kulturlivet, men jeg tror aldri kunsten kommer til å bli mindre relevant. Jeg føler vi har fått bevist hvor viktig kunst og kultur er for å holde motet oppe blant befolkningen, og jeg håper at når krisen er over så vil folk huske hva som gjorde at de holdt hodet kaldt og hjertet varmt.


X