Hvordan påvirker Koronakrisen medlemmene?

Koronakrisen preger oss alle, og den preger oss alle på ulike måter. Jeg har snakket med noen av våre medlemmer for å høre hvordan deres arbeidshverdag er i disse tider.

Hanna Tjelmeland Fause

Hva jobber du med?

Hovedjobben min er å være danselærer. Jeg jobber i 70 prosent stilling på kulturskolen i Tromsø. I tillegg er jeg pilatesinstruktør og tar et studie på UIT. Jeg føler meg vel heller ikke helt ferdig som danser, men jeg har ikke noen egne prosjekter på gang pr nå. Det er mer sånn hvis noen spør. Jeg liker å kalle meg sesongarbeider. Det er bare det at jeg ikke vet helt når det er sesong, hehe!

Jeg brukte jo ganske mye tid på forumet før, så jeg ønsker også å finne en annen måte å jobbe med dans på som er mer sånn administrativ eller hva jeg skal si.

Hvordan har koronakrisen påvirket arbeidet ditt?

Mye! På Studio Pilates er alt avlyst, men på kulturskolen prøver vi å opprettholde et tilbud. Jeg kjenner meg egentlig bare veldig heldig som har jobb når jeg tenker på mine frilans kolleger som har fått alt avlyst. Jeg har også litt flaks fordi samboeren min er dansepedagog, så vi kan finne på opplegg i lag, og jeg kjenner det er godt å ha noen å spille på. 

Når det gjelder undervisningen, så har vi prøvd oss litt fram. Vi begynte med å lage noe vi kaller dansefest hver fredag. Det er veldig viktig for oss at det tilbudet vi kommer med er lystbetont. Det skal ikke være en ekstra stressfaktor i disse tider, men en måte å opprettholde kontakt og danseglede. Etter noen uker har vi fått litt erfaring med livestream og bruk av Youtube for å lage opplegg. Jeg er litt heldig med at ballettklassene våre følger RAD systemet, så elevene kan allerede øvelsene og jeg kan her gå mer inn å gi tilbakemeldinger direkte.

Det finnes jo veldig mye undervisningsopplegg på nett, men jeg tror det er viktig for elevene våre å se noen kjente fjes og få fortsette å jobbe sammen på en måte. Vi har jo snakket i mange år om digitalisering, men jeg kjenner vi er veldig langt unna å kunne erstatte den fysiske undervisninga vår med nettundervisning. Vi mister utrolig mye av den mellommenneskelige kommunikasjonen, og det er vanskelig å se hvordan elevene mine har det via skjerm. Når man underviser ser man jo veldig an eleven med tanke på hvilke tilbakemeldinger de trenger, men dét er vanskelig å fange via skjerm. Så jeg føler det er mer et verktøy for å holde oss i gang, men på ingen måte en erstatning for den vanlige formen for undervisning. 

Jeg har jo funnet ut litt om hva som er viktig for meg i disse ukene og jeg har gjort meg opp mange erfaringer om bruk av digitale hjelpemidler. Ikke minst har jeg virkelig fått kjenne på hvor mye jeg liker jobben min og at jeg aldri skal bli influenser!

Har krisen fått deg til å tenke noen nye tanker om kulturlivets framtid?

Både ja og nei. Jeg prøver på en måte prøver å være optimistisk, og jeg ser hvor mye kult som skjer med streaming av for eksempel konserter på nett. Kulturlivet er fylt med kreative sjeler som klarer å se muligheter i situasjoner som dette. Det er så kult å følge med på! Tidligere har jeg kanskje følt litt på at det som som spres på nett blir brukt som en gimmick. Eller, kanskje ikke gimmick var rett ord, men promotering da, mens nå er det et annet type innhold som spres. 

Jeg tror at det vil skje mye interessant når vi finner mer ut av hvordan vi kan bruke digitale virkemidler i kunsten, og kanskje kan det åpne opp for at flere får oppleve den. Når det er sagt så tror jeg aldri vi vil få et samfunn der det ikke er viktig å møtes. En klem vil aldri kunne erstattes av en skjerm, så jeg tror at når det åpnes opp for kulturarrangementer igjen, så vil folk strømme til, og kanskje vil verdien av det arbeidet kulturlivet gjør styrkes av krisen.

Jeg tror 2020 blir et litt kjipere år nettopp fordi vi ikke kan gå ut å oppleve kultur. Selv om det skjer mye spennende på nett, får jeg behov for å logge av. Jeg tror det vil ta tid å bygge opp kulturlivet igjen, men det jeg med sikkerhet kan si er i alle fall at vi er langt unna å bli erstatta av det digitale. Vi mennesker trenger så sterkt å være sammen, og vi trenger å klemme!

Silje Solheim Johnsen

foto: Marianne Bjørnmyr

Hva jobber du med? 

Jeg jobber som koreograf og danser. Jeg har så vidt begynt arbeidet mot en ny produksjon,To duetter, som har premiere til høsten. Jeg skulle også vist Bobleplastbarna på Vårscenefest, men festivalen ble som alt annet avlyst. Eller ikke avlyst, men den oppstår i en ny form som digital festival, og vi må tenke annerledes på hvordan vi presenterer det kunstneriske innholdet, så nå skal jeg i gang med å lage en film basert på forestillingen. 

Jeg har også nettopp vært på DKS-turné med prosjektet Sett ord på dansen sammen med Jenny Svensson. 

Hvordan har koronakrisen påvirket arbeidet ditt?

Først tenkte jeg at nå må jeg bare pause alt. Jeg har jo to unger hjemme og får ikke gjort så veldig mye på toppen av hjemmeskole og hjemmebarnehage, så for meg har det meste handlet om å senke kravene på alle områder. 

Så var det flere ting som skjedde ganske fort og omtrent samtidig som pekte mot muligheten til å gjøre noe med Bobleplastbarna. Blant annet så bestemte Vårscenefest seg for å lage en digital festival. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt til å begynne å arbeide digitalt, det er liksom ikke det jeg driver med, men her lå plutselig en mulighet til å utvikle et prosjekt jeg allerede arbeidet med i en ny retning. Det var en mulighet som utfoldet seg uten at jeg egentlig hadde leita så mye i den retningen. 

Jeg skjønte at det å gjøre en filmversjon av Bobleplastbarna ville vært kjempespennende. Det blir ikke en film av forestillingen, men en film basert på det samme arbeidet vi gjorde da vi lagde forestillingen, og med de samme utøverne. Dette er likevel et eget prosjekt som ikke kan erstatte forestillingen. Den kunstneriske motivasjonen skiller seg fra arbeidet med forestillingen, blant annet ved at vi møter utøverne i hjemmene sine. På den måten får vi kanskje et enda mer personlig innblikk i relasjonen, og kommer tettere på enn det vi kan i scenerommet. Dette er jo kanskje ekstra spennende nå som det er restriksjoner på nettopp nærhet. I tillegg er nok relasjonen preget av tida vi er inne i, hvor vi har vært oppå hverandre døgnet rundt i ukesvis, og hvor særlig foreldre har fått mange nye hatter på seg. Det blir spennende å forsøke å fange dette på film. 

I dette prosjektet får jeg fortsette å arbeide med mine interesser for iscenesettelse av utøvere som har en nær relasjon, og å undersøke hvordan den personlige relasjonen påvirker det koreografiske uttrykket og lesningen av det. Jeg må liksom ikke forandre måten jeg jobber på, men får jobbet med akkurat det jeg ønsker, bare i et annet format. Jeg har aldri jobbet med film før, og det gir flere nye muligheter som jeg tenker at passer dette prosjektet spesielt godt. I og med at det er barn med som utøvere har prosjektet i utgangspunktet et ganske kort liv, eller det blir i alle fall veldig annerledes etterhvert som barna vokser, men med film fanger vi både tida og alderen deres og prosjektet kan få et lengre liv. Jeg er veldig spent på dette filmprosjektet, og er glad for at denne muligheten åpnet seg så tydelig. 

Har krisen fått deg til å tenke noen nye tanker om kulturlivets framtid?

Jeg har ikke egentlig rukket å tenke så mye på det. Det jeg kjenner på er lengselen etter å gå på forestilling. Jeg vet jo at det betyr mye for meg, men nå får jeg virkelig kjenne på at mangelen på det får meg til å føle meg fattigere og til tider nedstemt.

Jeg har liksom ikke klart å interessere meg like mye for streaming av forestillinger eller tenkt så mange givende tanker om scenekunsten uten scenen. Selv om jeg heier veldig på alle initiativer som blir tatt, så får jeg inntrykk av at mye av det som publiseres for tida er  “overlevelses prosjekter”, hvor en kanskje ikke har hatt tid til å tenke gjennom hvorfor og hvordan en vil gjøre det. Mye handler mer om å holde kontakten, spre glede og ikke miste motet, som er veldig viktige ting, men det er ikke alltid like tydelig for meg at det ligger en kunstnerisk motivasjon i bunnen.

Situasjonen har ikke forandret måten jeg tenker om arbeidet mitt på i veldig stor grad. Kanskje jeg er litt treig og behøver noe mer tid på å omstille med og å tenke annerledes. For meg er det naturlig at prosjektene mine, også i denne perioden, kommer ut av noe jeg allerede holder på med eller interesserer meg for. Det som imponerer meg er at det har kommet på plass flere støtteordninger så raskt. Jeg føler virkelig at de er på vårt lag og viser at de er der også i krisetider. 

Jeg er spent på å se hvordan det utvikler seg; om krisen varer lenge, hva det bringer med seg i scenekunstfeltet og hvordan jeg med tiden omstiller meg og arbeider videre i denne situasjonen

Mathilde Caeyers

foto: Jens Kristian Nilsen

Hva jobber du med? 

Jeg flyttet tilbake til Tromsø sommeren 2018 etter endt Bachelorgrad og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Jeg begynte å jobbe på Kaffebønna (hvor jeg fortsatt jobber), og ble etterhvert med i Uredd talentprogram. Uredd åpnet virkelig mange dører for meg, og det var her jeg skjønte at jeg kan jo skape noe! Ut av dette kom forestillingen Eksogen, som jeg jobbet med store deler av 2018/19 sammen med Sofie Westvik og Lise Damsgård. Jeg jobbet både som prosjektleder, produsent, koreograf og danser, og midt oppi dette arbeidet bestemte vi oss for å etablere et kompani. Slik ble altså Intakt til og nå jobber vi for å starte et AS, og ønsker å bruke kompaniet som en plattform som også kan invitere andre utøvere inn. 

I tillegg driver jeg å etablerer meg som frilans danser i Nord-Norge. Jeg har foreløpig jobbet for DanseFestival Barents og Katrine Strøm, og skal nå inn i et samarbeid med Insomnia festivalen. Som sagt var jeg litt usikker på hva jeg skulle gjøre da jeg flyttet hjem, men nå har det blitt et poeng for meg å være med på å utvikle det nordnorske dansemiljøet. Jeg har blitt så godt tatt imot og jeg ser så mange muligheter for utvikling her. Tromsø har et kjempespennende kulturliv og jeg ønsker å være med på å ta dansekunsten til nye høyder!

Hvordan har koronakrisen påvirket arbeidet ditt?

Jeg skulle på turné i Nord-Norge med Katrine Strøm. Den turnéen ble avlyst. Kompaniet vårt skulle ha premiere på en ny forestilling på Vårscenefest. Den ble også avlyst. Så har heldigvis Vårscenefest gjort om på planene og skal nå arrangere en online festival. Her har festivalen inkludert de kunstnerne som kunne og ville, og invitert dem til å tenke verket sitt i et nytt format. Dette har åpnet for nye digitale løsninger. Det var viktig for festivalen at de ikke bare skulle streame sceniske forestillinger, men at verkene skulle tilpasses den nye situasjonen. Scenekunst er jo best live! For oss i Intakt har det ført til arbeidet med en interaktiv forestilling. Her skal publikum få ulike valgmuligheter underveis i forestillingen, og på den måten være med på å bestemme hvordan forestillingen blir seende ut. Fordi vårt nye verk ikke er ferdig, og fordi vi i kompaniet ikke kan møtes, har vi tatt utgangspunkt i Eksogen og laget en soloversjon av den.

Dette arbeidet er forhåpentligvis noe vi kan ta med oss videre, og det vil gi verdifulle erfaringer. Jeg er så glad for at Vårscenefest tar den risikoen det er å kjøre digital festival når det hadde vært så lett å bare avlyse! 

Har krisen fått deg til å tenke noen nye tanker om kulturlivets framtid?

Ja, i utgangspunktet er jeg bekymra. Særlig når det kommer til økonomien i feltet. Hvis det blir stor reduksjon i bevilgninger, kommer det til å redusere mangfoldet i feltet. Jeg syns vi var på et spennende sted før krisen, hvor scenekunsten pushet grenser og hvor diskusjonen rundt scenekunst var mange og gode. Jeg følte vi var i gang med å gi den norske befolkningen en videre horisont, og vi hadde fått en god kulturminister med på laget. Nå er jeg redd vi har mistet det og at alt kommer til å handle om å kjempe for midler. Jeg så for eksempel at Anne-Kathrine Haugen, som mottok 10 årig kunstnerstipend, hadde fått kommentarer på om dette var noe å bruke penger på nå. Når et helt land opplever økonomisk krise, er jeg redd det fører til mer motgang for kunsten. Det er jo ikke til å legge skjul på at av alle kunstformer, så er nok dansekunsten den minst populære, og jeg er redd dansen faller utenfor. For meg som jobber med at de skal bli mer kommersielt å gå på danseforestilling, er jeg redd dette blir et steg tilbake.

Det er lett å være negativ, men kanskje hvis vi klarer å samarbeide og støtte hverandre, så kan det hende at folk vil sette enda mer pris på kunst og kultur når dette er over. Det er jo veldig rørende å se hvordan folk i Tromsø støtter opp om lokale bedrifter og virkelig ønsker at det skal være et levende sentrum etter krisen, så jeg håper folk tenker det samme om kulturlivet! Det er jo vanskelig å spekulere i framtiden, men jeg tror at uansett hvor ille det blir i verden, så vil ikke kunsten miste sin relevans.

Av Maria K. Landmark

X