Lyden når døren åpner seg skjærer gjennom rommet. Bølgen av støy som fyller gymsalen i det elevene slippes inn for å finne en plass. Lukten av gummisko er brent inn i gulvet som jeg ligger på. Om få sekunder skal jeg formidle mitt livs verste øyeblikk til elever på 7.trinn. Tankene flyr gjennom hodet mens jeg venter på at roen skal senke seg. En blanding av frykt, respekt og ubehag ruger i magen. Så er jeg i gang. Hvisking og nervøs latter blant publikum glir gradvis over til stillhet. Gjennom bevegelsene hører jeg svakt lyden av gråt. En elev forlater rommet underveis, en voksen følger etter. Kroppen min er tilstede i rommet. Men tankene og følelsene er tilbake til den vonde dagen hvor jeg som 12-åring ble voldtatt. Koreografien er intens både fysisk og psykisk, og hver gang jeg kommer til det punktet i forestillingen hvor jeg dukker ned i en balje med iskaldt vann, blir jeg påminnet om hvor jeg er. I en gymsal.

​

Danseforestillingen When Boys Cry er intens. Den handler om gutter som utsettes for voldtekt, er basert på mitt eget liv, og forteller om hvordan livet med noe sånt i bagasjen kan fortone seg. Anmelderne av forestillingen har gjentatte ganger påpekt forestillingens råhet, men også dens nødvendighet. Én avis omtalte forestillingen som «brutalt ærlig», og det er kanskje det som gjør den så invaderende? Invaderende også fordi den inneholder virkemidler som kan oppleves som skremmende. Jeg danser med gaffatape over munnen, noe som gjør at lyden av pusten igjennom nesen min høres ekstra godt. Kunstig blod kommer ut av rumpa mi og renner ned langs beina og ned på golvet. Blodet er ikke bare symbol for selve voldtekten og gjerningspersonens brutale jerngrep, men også den mentale tilstanden og marerittene i årene som fulgte. Jeg ønsker å opplyse ved å fortelle min historie, men jeg ønsker ikke at forestillingen skal skremme eller gjøre skade. Når vi vet at én av ti barn og unge opplever vold og overgrep, mener jeg man skal være ekstra bevisst sitt ansvar når tilskuerne er mindreårige. Vi vet også at blodige kropper kan være skremmende, så når forestillingen vises i skolesammenheng bruker jeg sort undertøy i stedet for det opprinnelig hvite for å dempe effekten av blodet.

​

When Boys Cry ble, som samtlige av mine forestillinger, i utgangspunktet ikke laget med barn og ungdom som målgruppe. Forestillingen var min måte å formidle til min familie hva som skjedde den dagen livet mitt ble snudd opp-ned. Etter hvert fant forestillingen veien til det offentlige rom, og har skapt mye ettertanke og reaksjoner hvor enn den har tatt veien. Men når vi skal møte barn med scenekunst av denne typen, hvilket ansvar har vi som kunstnere?

​

«Den grusomme sannheten når dansen blir nærgående, som minner oss på det vi ikke vil se, og det vi ikke vil vite noe om. For det angår ikke oss»​

​

Den kulturelle skolesekken er Norges største tilrettelegger for at barn og unge får møte profesjonelle kunstnere. Dette er en veldig fin ordning. Likevel er det ikke bare enkelt å være kunstner i møte med skoler, spesielt ikke når prosjektet du kommer med belyser en tematikk som vekker avsky og sterke følelser i oss.

​

Vi som har jobbet med When Boys Cry har lagt ned mye tid i å utforme informasjon og råd til skolene som de kan bruke for å forberede elevene på hva de skal se. Mange skoler har satt av tid til dette, men langt i fra alle. Er samtalen for vanskelig å ta? Ved en skole jeg besøkte kontaktet rektor meg for å informere om at 10.klasse ble erstattet med 7.klasse på grunn av en tentamen. Jeg ytret min bekymring rundt hvor vidt man ville rekke å forberede disse elevene. Til det svarte han; « Men hva er det verste som kan skje? Jo, at noen begynner å fortelle. Og det er en bra ting!». I utgangspunktet ja, men til en hver pris? Andre rektorer har avlyst i det de har lest hva forestillingen handler om. Den grusomme sannheten når dansen blir nærgående, som minner oss på det vi ikke vil se, og det vi ikke vil vite noe om. For det angår ikke oss.

​

Det er stor forskjell på en 7.klassing og en elev i videregående, og det kommer blant annet veldig til syne etter forestillingen, når det åpnes opp for samtale og spørsmål. De fleste ungdomsskoleelevene sitter stive som saltstøtter og mykner litt etter litt opp i løpet av samtalen. En samtale som ofte er ganske enveis. Det samme skjer ofte i møtet med videregåendeelever også. Forskjellen kan være at de som har noe på hjertet tar direkte kontakt etterpå, enten ansikt til ansikt eller via sosiale medier. Noen har grått, andre har uttrykt takknemlighet for at jeg kom.

Det moralske ansvaret vi som kunstnere har når vi skal møte barn i kunsten er ikke alltid like tydelig. Det handler ikke om sensur, men om å skape en opplevelse som publikum kan møte, spesielt når prosjektet i utgangspunktet ikke er skapt for en spesifikk målgruppe. Samtidig skal man våge å være direkte og ikke pakke ting inn. Når man skjønner at overgrep kan avdekkes som konsekvens av en skoleforestilling, forstår man også hvor viktig det er at ubehagelige historier får plass i de mange gymsalene i vårt langstrakte land. For ikke å glemme det faktum at potensielle overgripere kan ha vært i salen.

​

I møtet mellom barn og kunst har både kunstner og skole et ansvar. Et ansvar for å skape takhøyde og gode rammer. Mine prosjekter belyser samfunnets dystre sannheter, alt fra overgrep og selvmord, til omsorgssvikt av barn og grensesetting rundt kropp og seksualitet. De fleste har vært vist i regi av Den kulturelle skolesekken, og én ting har jeg lært i møte med de mange gymsalene: Jeg kommer ikke til å stoppe. Selv om dansen blir for nærgående.